Jorunn Ranøien

På den ene siden holdt jeg jo på å dø av nysgjerrighet på å finne ut hva dette kunne være, men etter størrelsen på det som befant seg innenfor gitteret klarte jeg for en gangs skyld å dempe litt på den oppdagertrangen.

Tenkte ærlig talt at det var en diger rotte av noe slag, og om jeg da åpnet gitteret...ja, da hadde jeg nok klart å prestere å dra på med noe rabies eller annet uhyggelig. Så, jeg ringte Gjermund, dagen hverdags helt! Tenkte at det var nå sikkert bedre at den digre rotta spiste han i steden...eller i det minste spiste han først! Nei da, var vel helst det at han, eller for den saks skyld, sikkert de fleste på denne jord, skulle ha mer greier på å lure ut en rotte enn meg.

Men, det var da så absolutt ingen rotte på besøk, men en søt, skadet due. Stakkars lille due-mor, noen hadde tvinnet inn klørne med noe spetakkel av hyssing og tagger. Og nå lå den der, hos meg, klar til å dø.
Men, Gjermund har taket på dyr han, og mens den ene holdt og den andre klippet, kom den litt medtatte dua seg løs fra fangenskapet.

Vi slapp den ut fra verandaen min, mens vi mumlet litt forsiktig om at stakkars due-mor nok snart ble katte-mat. Mulig hun hørte dette, selv om vi var svært så diskre...for dermed, fløy den av gårde.